For dristig tanke. Noe fra kafeens tid. Øyeblikk da tankene fikk fly fritt.
- Hallo? Popescu er. Fra Kommisjonen for godkjenning av kakaomorgner. Er du snill nok til å fortelle oss om du har en slik morgen?
- Piss av, E.!
- Har! Ce'aci?
- Eksepsjonell. Hva vil du?
- Kommer du til konserten i kveld?
- Jeg kan ikke, jeg brakk ryggraden. I en for fet tanke.
- Ceeee ???
- Mai, gutt, du trenger besøk hos okkultisten. I omtrent to minutter byttet rekvisittgutta ut banneret med en "dialog" med det, som det er skrevet med store bokstaver, for de som deg - MONOLO G.Hva skulle jeg si? Ah, ja. Som jeg brakk ryggen.
Kafeen.
Spørsmålet for mine lesere eksisterer. Hvor mange ganger kan du bryte ryggraden i mente for fet? Noen tilbake rasende protest: Huoo! Bløffing!
Ok, ok. Jeg vet ikke om det er brutt. Jurymedlemmene deliberating for noen timer. Er det bra eller dårlig tegn? Kanskje det er nettopp det d'revmatisme og smerte. Blah, blah, blah ...
Og den for dristige tanken sa: "Hva om han og jeg var mer enn to fremmede som fra tid til annen setter seg ned bli sliten på samme benk, i samme park?".
Tenkte altfor arrogant kommer fra en stor familie. En av hans brødre til å spørre en natt, lenge siden:
- Eksisterer virkelig den mannen, som oldefaren sa om?
- Hvilken? sa den for fet tanke nysgjerrig.
- Ala. Som han alltid snakker om. Han er en mann som alle menn, men egentlig ikke.
- "En mann som alle mennesker, men egentlig ikke" ?? !!
- Ja. Har du tid? Det er mye å si
"Jeg har, det har jeg," svarte den for modige tanken og trakk stolen nærmere brorens.
- Denne mannen vet hvordan han skal være. Forstå? Det er en fin ting, sier jeg deg. Han vet å rope at han er. Denne mannen elsker tiden sin. Han vet bare hvordan han skal gjøre det. Og vet du hva klokka gjør da? Fryse! Ja, ja, ikke se på meg sånn. Det er kjempekaldt. Av overraskelse, av lyst, av den iskremen. Klokkene slutter å tikke. Støyene skammer seg. Og menneskene rundt meg sitter fast der de er, uten macville vite det ... Hei! Hei! Hva gjør du? Hvor skal du?
Da han stormet til døren ndrept trodde altfor fet svarte
- Jeg skal til henne. Jeg vil be om tillatelse til å komme meg ut herfra. Og hvis han ikke lar meg, vil jeg fortsatt dra.
- Oppholde seg! Ikke! Hør på meg! Du er ikke klar til å bli ... Ekte ..
Men han var ikke lenger... Det var han heller ikke lenger macdet ville være en for dristig gjerning. Han hadde løpt så raskt til den mannen at han hadde snublet over terskelen og holdt seg der, mellom to verdener, inert.
Støvet samles Hun senere. Når innpakket i en tåre, ikke være kald, og satt i den midtre hyllen, der stille sover for dristige tanker.
